Hulda var engasjert i norsk folkedans. Hun holdt kurs og utviklet drakter en kunne danse i – inspirert av gamle folkedrakter. Disse draktene ble gitt navnet «bunad» Dette ble opphavet til mange moderne bunader.
Etter at Hulda giftet seg med Arne Garborg i 1887 bosatte de seg i Kolbotn ved Savalen for en periode. I perioden hun bodde på Kolbotn holdt hun sykurs til naboer og andre i nærheten som ville sy Huldabunaden. Det finnes flere bunader fra denne tiden som er i bruk i Alvdal i dag. Og på bakgrunn av dette er det absolutt et alternativ til bunad for Alvdal.
Heimen kopierte denne nøyaktig etter Hulda Garborg sin bunad. Hos Heimen Husflid er denne bunaden registrert som Hallingdal – C4 Huldabunad 1994.
Om Hulda Garborg bunaden
Hulda Garborg-bunaden er kjent for sitt tette og fargerike broderi, som pryder livet, forklelinningen og stakkeborden. En spesiell detalj er en fold på sidene foran på stakken, som gir illusjonen av at det er et forkle på bunaden. Dette gjør at forkleet blir en integrert del av stakken og ikke en separat komponent. Stakken og livet er laget av svart ullflanell, med det karakteristiske broderiet som pryder livet, forklelinningen og stakkeborden.
Andre elementer som kompletterer bunaden inkluderer en brodert lue som hodeplagg, sorte strømper og bunadssko. Skjorten er en rekonstruert versjon som passer til bunaden.
Historien om Hulda Garborg
Hulda Garborg spilte en nøkkelrolle i å bringe bondebunaden ut av glemselen. Hun møtte motstand og fordommer blant det som ble ansett som opplyste nordmenn. I heftet “Norsk Klædebunad” fra 1903, vekket hun de gamle festbunadene til live og ga råd om søm og vedlikehold. Deretter arrangerte hun bunadskurs i ungdomslagene. Hulda Garborgs pionerarbeid har vært avgjørende for den høye statusen bunaden har i dag – et arbeid som ble videreført av Klara Semb.
For Hulda var den nasjonale klesstilen hun fremmet, bare en del av et større bilde. Hun argumenterte for helse og trivsel, vakre hjem og bruk av norske materialer. I hennes skrifter om norsk folkedraktskikk, tegnet hun et tydelig bilde av hvordan folkedraktene kunne tilpasses moderne bruk.
Hulda Garborg hadde som mål å trekke frem gamle elementer og tilpasse dem til en ny tid. Hun ønsket ikke bare å skape bunader for folkedans, men å endre klesvanene generelt, bort fra importerte moteklær og mot klær basert på norske tradisjoner og materialer. Hun la særlig vekt på kvinnekleder, som handlet like mye om frigjøring fra korsettet som om å skape festbunader.
Hun kritiserte også Hardangerbunadene for å avvike fra det opprinnelige. I tillegg til å bekjempe dårlige kopier, argumenterte hun for nye idealer der andre klesstiler passet bedre. Kvinner i borgerklassen hadde ikke frigjort seg selv ved å kle seg i nasjonale drakter fra Hardanger. På begynnelsen av 1900-tallet begynte noen kvinner å argumentere for å kvitte seg med korsettet, og Hulda Garborg var tidlig ute med å støtte denne såkalte reformbevegelsen.
Hun baserte seg på kirketekstiler fra Gol i Hallingdal og tilpasset dem til sitt bruk. Livet ble større, stakken ble justert etter datidens mote, og forkleet ble gradvis fjernet. Hun presenterte denne bunaden i boken “Norsk Klædebunad” i 1903, og bar den selv under de første folkedansarrangementene hun organiserte.
I dag er bunaden blitt et vanlig festantrekk, og mange føler at de trenger færre andre festantrekk enn de ville gjort uten den. Dermed har Hulda Garborg i noen grad lyktes med sine tanker. Men det er først og fremst som festantrekk bunaden har fått gjennomslag, da hverdagsklærne til folk flest har endret seg med motetrender heller enn å bli påvirket av Huldas ideologi.